Faktaboks

Daniel Haakonsen
Daniel Andreas Haakonsen
Født
15. mai 1917, Bergen
Død
27. mai 1989, Oslo
Virke
Litteraturforsker
Familie
Foreldre: Innkjøpssjef Daniel Haakonsen (1876–1949) og Hilda Matilde Sofie Bruland (1884–1967). Gift 1) 1944 med cand.mag. Bjørg Lydersen (30.11.1918–), datter av apoteker Hjalmar Teobald Raquin Lydersen (1874–1944) og Gudrun Nielsen (1876–1942), ekteskapet oppløst 1968; 2) 1971 med litteraturforsker Åse Vigdis Ystad (1942–).
Daniel Haakonsen

Foto 1981

Daniel Haakonsen
Av /NTB Scanpix ※.

Daniel Haakonsen var en fremstående og profilert forsker og lærer i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo fra 1940- til 1980-årene. Med et betydelig faglig forfatterskap og et sterkt pedagogisk engasjement ble han en sentral formidler av norsk diktning, ikke minst i 1950- og 1960-årene, da oppgjøret med historismen og utviklingen av tekstanalyse som pedagogisk metode skapte strid i fagmiljøet.

Haakonsen tok examen artium ved Bergen katedralskole 1936. Ved Universitetet i Oslo valgte han fransk og filosofi som støttefag til magistergraden i litteraturhistorie, som han tok 1946 med avhandlingen Angstmotivet i Ibsens diktning. Han var universitetsstipendiat i nordisk litteratur 1946–50 og forskningsstipendiat i NAVF 1950–53. Fra 1954 var han dosent i nordisk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo, en stilling som 1966 ble omgjort til et personlig professorat. Han fikk avskjed som professor 1984.

Som franskstuderende mottok han sterke impulser fra professor Peter Rokseth, som med sitt estetisk-filosofiske program for litteraturstudiet på bakgrunn av en idealistisk tradisjon (Croce, Bergson o.a.) gikk inn for prinsipiell tenkning om diktningens essensielle verdi som manifestasjon av et høyere sjeleliv enn det man erfarer til daglig. 1946–47 oppholdt Haakonsen seg ved École Normale Supérieure i Paris, hvor han ble mer fortrolig med den franske filologiens “explication de texte” og dens vekt på historiske kunnskaper.

Doktoravhandlingen Skabelsen i Wergelands diktning (1951) ble forsvart ved disputas 1952, med Francis Bull og Leiv Amundsen som opponenter. Arbeidet vil dels belyse Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias og en rekke av de lyriske diktene, og dels bidra til forståelsen av dikterens åndelige egenart. Biografien og den samlede produksjon viser mangfold, men studien bygger på at det finnes en enhet, og den styrer forskeren og hans valg av tekster.

Da nykritikken i 1950- og 1960-årene kom til Norden, gikk Haakonsen inn for å relatere den estetisk-filosofiske tekstteorien til amerikansk tekstanalyse. Den vesentligste forskjellen så han i Rokseth-skolens betoning av forfatterskapets fundamentale enhet og enkeltverkenes “søskenlikhet” versus nykritikkens vekt på den enkelte tekstens autonomi. Han publiserte diktanalyser og presentasjoner av især norske lyrikere fra 1900-tallet, fra Øverland, Nygard og Boyson til Mehren, Johannesen og Vold. Innenfor episk diktning har Haakonsen utgitt mindre studier av Duun og Undset.

Sin hovedinnsats har Haakonsen gjort innen Ibsen-forskningen. I flere artikler og i tre bøker har han tatt opp spesielle problemer og gitt oversikter over dikterens utvikling som dramatiker. 1957 kom Henrik Ibsens realisme. Under et konvensjonelt realismebegrep kunne samtidsdramaene stå i fare for å bli trivialisert, og Haakonsen vil redde denne diktningen ved å innføre et idealistisk realismebegrep. Gjennom analyser av Vildanden, Rosmersholm og John Gabriel Borkman går han inn for å vise at Ibsen ved siden av den psykologiske overflaten legger inn vitnesbyrd om en høyere, tragisk virkelighet. Boken er også preget av impulser fra den engelske Ibsen-forskeren John Northam, som i en bok fra 1953 peker på visuelle symboler som en del av helheten ved siden av dialogen.

I flere publikasjoner, ikke minst i Henrik Ibsens “Peer Gynt” (1967), har Haakonsen gitt uttrykk for en mer positiv vurdering av Peer Gynt-skikkelsen enn den tradisjonelle. Ved å legge vekt på sjangeren eventyrspill ser han Peer som en slektning av Askeladden. Et nytt synspunkt i denne boken, at den fremmede passasjer er Lord Byron, har møtt svært ulike reaksjoner.

Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren (1981) er en praktmonografi, rikt utstyrt med kunst- og teaterbilder, med referanser til dikterens livsopplevelser, men ellers en idérik gjennomgang av diktningens ulike faser fra skrekkromantikk til kunstnerproblematikk. I dette arbeidet drøfter Haakonsen Ibsen-dramatikkens innslag av intertekstualitet, dvs. uttrykk for dikterens respons på eller halvt skjulte dialog med deler av andre europeiske dikteres verker. Dette var et felt Haakonsen hadde studert under et opphold i Cambridge 1975–76, da han var Visiting Fellow ved Clare Hall.

Fra 1965 til 1985 var Haakonsen redaktør av Ibsen-årbok / Contemporary Approaches to Ibsen. Han har stått for flere skoleutgaver av norske klassikere, og han redigerte det ambisiøse Kontrapunkt. Leseverk for gymnaset i seks deler (1971–75).

Haakonsen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1961. 1986 fikk han Fridtjof Nansens belønning “for fremragende forskning på sentrale områder av norsk litteratur”.

I studietiden konverterte Haakonsen til katolisismen. Han var den ene av to norske legmannsutsendinger til det 2. Vatikankonsil i Roma i 1960-årene.

Verker

  • Bibliografi i Tolkning og teori. Festskrift til 70-årsdagen 15. mai 1987,1987, s. 333–341

    Et utvalg

  • Skabelsen i Wergelands diktning, dr.avh., 1951
  • Henrik Ibsens realisme, 1957
  • Arnulf Øverland og den etiske realisme 1905–40, 1966
  • Henrik Ibsens "Peer Gynt", 1967
  • Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren, 1981

Kilder og litteratur

  • E. Beyer: “Minnetale over professor dr.philos. Daniel Haakonsen”, i DNVA Årbok 1990,1990, s. 216–221
  • B. Hemmer: “In Memory of Daniel Haakonsen”, i Contemporary Approaches to Ibsen,nr. 7, 1991, s. 11–14
  • A. Nærø: “Realisme som tidløs tragedie? En kritikk av Daniel Haakonsens Ibsen-fortolkning”, i Edda,1997, s. 126–136

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Kullstifttegning av Ørnulf Ranheimsæter, 1987; Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, UiO
  • Kullstifttegning (helfigur) av Ørnulf Ranheimsæter, 1987; p.e